Kjære alle sammen!

Stig Anders Ohrvik

Det er svært sjelden det blir gjennomført folkeavstemminger i Norge. Så når det nå blir gjennomført en folkeavstemming i Kristiansund så er det viktig at alle bruker muligheten. Hvis du virkelig mener at Kristiansund bør være en del av Møre og Romsdal så må du si det nå.

Og hvis du virkelig mener at Kristiansund bør være en del av Trøndelag så må du si det nå.

Årsaken til at vi nå skal gjennomføre en folkeavstemming er at mange ikke er fornøyd med Møre og Romsdal. Noen vil si at alt det her handler om sykehus. Ok, for mange så gjør det det, men det var ikke sykehussaken som startet det her. Sykehuset er mer dråpen som fikk begeret til å flyte over.

Det handler om tiår på tiår med skeivfordeling.

Det handler om sykehus, høyskoleutdanning og lokaliseringsdebatter, statlige og fylkeskommunale arbeidsplasser.

Det handler om at Ålesund har 4400 statlige arbeidsplasser, Molde har 2800 og Kristiansund har 1500 statlige arbeidsplasser. Og det er mens vi ennå har sykehus i Kristiansund.

Det handler om videregående skoler, fergemateriell, bussruter og samferdsel.

Men mest handler det om nominasjonsprosessene til fylkestingsvalg og til stortingsvalg, og det handler om hva våre folkevalgte gjør for oss, – eller ikke gjør for oss. Det handler om muligheten til å bestemme over vår egen fremtid, – muligheten til å påvirke den fremtida slik at den ser litt lysere ut enn fortid og nåtid i Møre og Romsdal. Jeg minner om at mørebenken i dag består av fire representanter fra Sunnmøre, tre fra Romsdal og en representant fra Indre Nordmøre.

Det er i stor grad lovpålagte tjenester fylkeskommunene leverer. Og det er ingen som trenger å være i tvil om at de lovpålagte tjenestene blir ivaretatt uansett.

Så er det en del som sier at hvis begge fylkeskommunene vil levere de tjenestene de skal uansett, så er det jo ikke noe vits i å endre regiontilhørighet.

Men jeg tenker at hvis begge fylkeskommunene leverer det de skal, så er det heller ikke noen grunn til å bli.

Utgangspunktet er jo at mange er misfornøyd med Møre og Romsdal. Så da tenker jeg jo at hvis vi er misfornøyde med det vi har, så må vi jo ha en veldig god grunn for å bli!

Vi kan ikke utrede oss frem til et svar med to strek under svaret på det her. Vi må faktisk gå i oss selv hver enkelt av oss, – og kjenne godt etter hva vi har tro på. Har vi tro på Møre og Romsdal? Eller har vi tro på Trøndelag. Det er det det dreier seg om. Og det er ingen som kan velge for oss. Vi må ta det valget selv, basert på det vi selv tror.

Og det er jo ikke de lovpålagte tjenestene som gjør at mange vil til Trøndelag. Vi som vil til Trøndelag, vil ikke det fordi vi skal *ha* noe. Vi vil til Trøndelag bare for å slippe å bli direkte motarbeidet.

Blir vi motarbeidet i Møre og Romsdal?

Det kanskje beste eksemplet, er plasseringen av ilandføring av gass på Tjeldbergodden. Tidligere ordfører Knut Baardset i Aure har beskrevet særdeles godt hvordan Møre og Romsdal fylkeskommune direkte motarbeidet Aures forsøk på å få ilandføring av gass til Tjeldbergodden, mens støtten derimot kom fra Sør-Trøndelag. Gjør gjerne et søk på Knut Baardset og Tjeldbergodden, så er det mye interessant å finne.

Så er det jo en kjent sak da, at i Trøndelag har de politiske miljøene stått samlet om å bygge opp høyskoler og universitet i hele fylket: Namsos, Steinkjer, Levanger, Stjørdal, Meråker, Trondheim, Røros, Verdal, – til og med på Hitra og Frøya er det faktisk mulig å studere på universitetsnivå.

Møre og Romsdal fylkeskommune har bidratt til å bygge opp Høgskoler i Volda, i Molde og i Ålesund. I Ålesund har det vært høyskole siden 1964, I Molde siden 1969, i Volda siden 1970.
Og 50 år etter at de andre byene i fylket har fått egne høyskoler, så skal vi i Kristiansund være kjempeglad for å ha en avdeling av Høgskolen i Molde.

Det er først etter at Nordmøre til Trøndelag ble aktuelt at Campus Kristiansund ble startet opp. Men det er fortsatt ikke snakk om å bygge opp en egen høyskole eller universitet i Kristiansund. Fortsatt er det bare et desentralisert studiested det er snakk om.

Så har vi Møreaksen.

Når man skal planlegge den største samferdselssatsingen noen gang i Møre og Romsdal så er det ikke viktig hvilken løsning som gir kortest mulig reisevei gjennom fylket. Det er bare avstanden mellom Molde og Ålesund som betyr noe.

For politikere på Sunnmøre og i Romsdal er det helt greit at vi mister sykehuset vårt i Kristiansund. Når vi innimellom får en god nyhet om vårt sykehus så står politikere fra Sunnmøre og Romsdal i kø for å fortelle at det vi får beholde noe av i Kristiansund er en trussel for innholdet i sykehusene deres. Deres sykehus er ikke nedleggingstruet. De får beholde sine sykehus. Men at vi kanskje får beholde bittelitt av vårt sykehus, er altså ikke bra. Vi skal helst ikke ha noe som helst vi.

Også på det området har politikerne i Trøndelag jobbet helt annerledes. I Møre og Romsdal slåss politikerne mot hverandre, i Trøndelag har politikerne kjempet sammen, og endt opp med sykehus både i Namsos, Levanger, Trondheim, Orkanger og Røros.

Jeg hører stadig vekk en argumentasjon om at politikere på Nordmøre må bli flinkere til å slåss for å oppnå noe. På den ene sida så er det litt vanskelig å tro på det rådet. For de som sier det, er gjerne de samme som sier at vi skal slutte å kjempe for sykehuset vårt. Vi skal liksom gi oss. Men jeg synes uansett det er en argumentasjon som viser veldig godt problemet med det fylket vi i dag er en del av.

Innad i et fylke så skal man ikke behøve å slåss med hverandre. Innad i et fylke skal man slåss sammen, for at alle deler av fylket skal ha gode tjenester. Det gjør Trøndelag. Det gjør ikke Møre og Romsdal.

Godt valg!