Vern om spesialisthelsetjenesten

Vern om spesialisthelsetjenesten

Stig Ohrvik

I Trondheim demonstrerer ansatte ved St. Olavs hospital mot ledelsens sparetiltak, som oppleves som et utilbørlig inngrep i de ansattes arbeidstid. Ledelsen prøver tilmed å nekte de ansatte å delta i markeringer mot tiltaket, og bidrar dermed til å øke konfliktnivået. Dette er dessverre bare en flau forsmak på den økonomiske realiteten og det konfliktnivået som venter spesialisthelsetjenesten i Midt-Norge i nær fremtid.

På Sunnmøre protesteres det nå mot forslag om at mat til pasientene i Volda og i Ålesund i fremtiden skal leveres fra Molde. Dette er bare det første forslaget om funksjonsfordeling fra Sunnmøre til Romsdal for å rettferdiggjøre og forsvare investeringene i et nytt sykehus i Molde. De stridighetene som har vært mellom Kristiansund og Molde som endte i vedtak om å legge ned sykehuset i Kristiansund til fordel for splitter nytt sykehus i Molde har ødelagt samarbeidsklimaet i Møre og Romsdal for all fremtid, men dette er likevel bare en ubetydelig forsmak til de stridighetene som vil oppstå når kampen om funksjonsfordeling og ressurser når neste fase.

Alt dette følger av at helseforetaket skal bygge nytt sykehus i Molde på bekostning av dagens to velfungerende sykehus i Kristiansund og Molde. I første omgang skal det bevilges 3,5 milliarder, men dersom det nye sykehuset skal ha et innhold som på noen måte er sammenlignbart med funksjonene ved de to sykehusene som skal legges ned, er det dobbelte antagelig mer realistisk. Å sanere to velfungerende sykehus til fordel for et nytt sykehus til en kostnad av et hittil ukjent antall milliarder kroner er nødt til å få følger for spesialisthelsetjenesten i hele Midt-Norge.

De nærmeste sykehusene er selvsagt mest utsatt. Med et nytt sykehus plassert i et område som definerer seg selv som fylkets midtpunkt, vil det vanskelig la seg forsvare å opprettholde sykehusene i Volda og i Ålesund. Sykehuset i Ålesund er pr i dag definert som det mest «differensierte» sykehuset i Møre og Romsdal, men ingen må tro at denne statusen vil holde seg med et splitter nytt sykehus plassert i Molde, som bare vil være en times reise unna Ålesund dersom «Møreaksen» skulle bli realisert.

Men for å betjene renteutgiftene forbundet med nytt sykehus i Molde over tid må det kraftige innstramninger til i hele Midt-Norge, ikke bare i Møre og Romsdal. Særlig utsatte områder er akutt-, føde- og barneavdeling. Disse funksjonene, som i befolkningen gjerne oppfattes som de mest grunnleggende kjennetegnene på et sykehus, er nemlig ikke spesielt viktig sett med foretaksstyrenes øyne. Beslutningen om å legge ned sykehuset i Kristiansund forutsetter utstrakt bruk av luftambulanse, til tross for tallrike eksempler på samtidighetskonflikter og andre avvik som hviletid og værforhold.

Dette viser at dødsfall som følge av avstand til spesialisthelsetjenesten og avvik i ambulansetjenesten anses som en akseptabel risiko å utsette befolkningen for, og dette må nødvendigvis bety at vi må forvente betydelige inngrep i organiseringen av spesialisthelsetjenesten andre steder i foretaksområdet også. Det er på bakgrunn av dette høyst usannsynlig at sykehusene i Namsos og i Levanger vil bestå i overskuelig fremtid.

Denne uvisse fremtiden vil imidlertid føre til to betydelige utfordringer: Det ene er belastningen på de sykehusene som fortsatt vil bestå i fremtiden, det andre er belastningen på primærhelsetjenesten.

Lokalpolitikere i Trøndelag og på Sunnmøre som vil opprettholde velgernes tilgang til spesialisthelsetjenesten og motvirke en fullstendig rasering av kommuneøkonomien og primærhelsetjenesten bør derfor reagere før det er for sent. Det er mulig det er for sent å stanse bygging av nytt sykehus i Molde, men det må i alle fall være en prioritert oppgave for politikere i hele Midt-Norge å unngå at dette nye sykehuset bygges større enn absolutt nødvendig, slik at sykehusstrukturen for øvrig i størst mulig grad kan opprettholdes.