Tid for bekjennelse

Tid for bekjennelse

Stig Ohrvik

De fleste har små og store hendelser i fortiden de gjerne skulle vært foruten. Ting de har sagt eller gjort som de gjerne skulle hatt ugjort. Ting som de angrer på i ettertid.

Blant mine feiltrinn i livet er det én ting jeg angrer på mer enn noe annet. Noe som skjedde for ca fire år siden. Nei, jeg stemte ikke Høyre. Men jeg husker godt at det var veldig mange som var bekymret for fire år siden, fordi de så at stortingsvalget kunne gi en regjering utgått fra Høyre. Og jeg husker at jeg sa til mange av mine kjente:

«Ta det med ro. Det er begrenset hvor mye de klarer å ødelegge på fire år.»

I dag vet vi en del om hva de har klart å ødelegge, selv om vi nok ikke er i stand til å se for oss rekkevidden av det de har ødelagt fullt og helt. De har for eksempel ikke bare vedtatt å legge ned sykehuset i Kristiansund og flytte det til Molde. De har ikke bare vedtatt å flytte politimesteren i Kristiansund til Ålesund. De har ikke bare planlagt å flytte tingretten og sorenskriverembedet fra Kristiansund til Molde. Det de har forårsaket rent bortsett fra å iverksette en langvarig utarming av det geografiske området og tidligere fogderiet vi kjenner som Nordmøre til fordel for de andre fogderiene i fylket, er å så splid og å skape motsetninger, både mellom fogderier, landsdeler og nabokommuner. Og til alt overmål er det ikke de som er ansvarlig for vedtakene som får skylden for dette, men de som påpeker at vedtakene blir gjort. Å legge ned et sykehus, en fødeavdeling og en barneavdeling er det ingen som står til rette for. Men vi som påpeker det, kjemper imot det og nekter å godta det, vi blir beskyldt for å klage, syte og å skape motsetninger.

«Du må huske folket ditt», sa min bestemor. «Du må huske hvor du kommer fra». Det er det eneste jeg husker at hun noen gang hadde å si om politikk, og hun syntes nok ikke det var behov for ytterligere argumentasjon. De fleste i familien hennes arbeidet på fabrikk i Kristvika, først på tønnefabrikken og siden på det som en stund var Nord-Europas største guanofabrikk. For henne var det en selvfølge at skikkelige arbeidsfolk stemte på Arbeiderpartiet. Jeg lurer av og til på hva hun ville tenkt om Jonas Gahr Støre, men jeg har en mistanke om at han ville falt utenfor kategorien «skikkelige arbeidsfolk» (At han muligens husker hvor han kommer fra er en annen sak).

I år er det viktigere enn noen gang at vi på Nordmøre husker hvor vi kommer fra. Det begynner å tømmes for støttespillere. «Alle skal med», sier Arbeiderpartiet. «Vi tror på Norge», sier Høyre. «Vi tror på hele Norge», sier Senterpartiet. Men i alle disse slagordene føles det som at halehenget «unntatt Nordmøre» har falt ut.

De etablerte partiene vil ha oss til å tro at det er til vårt eget beste å godta at vi skal ha mindre enn andre. De vil ha oss til å tro at vi mister innflytelse ved å stemme på noe annet enn de etablerte. Men innflytelse er ikke å få lov til å stemme på det bestående. Innflytelse er å få lov til å stemme annerledes.

Husk hvor du kommer fra 11. september. Det er ditt valg.