Vel anvendte penger

Stig Ohrvik

Kristiansund kommune får svært lite igjen for halvannen million kroner som anken i sykehussaken har kostet, skriver Arild Myhre i Tidens Krav i en kommentar etter at det fredag ble kjent at Kristiansund kommune har tapt ankesaken i lagmannsretten.

Hvis 1,5 millioner kroner er prisen for å si fra om urett er det uansett vel anvendte penger. Det må aldri bli aktuelt å akseptere vedtaket om plassering av det såkalte «fellessykehuset» på Hjelset. Å avstå fra å anke ville vært en stilltiende aksept. Den aksepten skal vi aldri gi.

Det handlet aldri om å vinne. Til det er tiltroen til systemet allerede blitt for lav. Det handlet om å si fra om begått urett. Det handlet om å formidle at det aldri vil bli akseptert at befolkningen på Nordmøre skal bli frarøvet likeverdig tilgang til spesialisthelsetjenesten som nedfelt i spesialisthelsetjenesteloven. Det handlet om å si fra om at det ikke er akseptabelt at de innbyggerne som allerede har lengst avstand til sykehus skal få enda lenger avstand til sykehus.

Å avstå fra å anke ville blitt tolket som at Nordmøre aksepterte dette. Derfor er det viktig at vi holder fast på det som er riktig, og ikke bøyer av for urett.

I 2010 demonstrerte 10 000 nordmøringer for å beholde akutt og føde i Kristiansund. I ettertid har denne demonstrasjonen blitt brukt som argument for at «hele Nordmøre» ønsket fellessykehus. I virkeligheten var det bare noen få på Nordmøre som ønsket fellessykehus. Men disse få klarte å oppnå støtte både i kommunestyrer, i fylkestinget og blant stortingspolitikerne.

Men hva skulle vi som møtte opp gjort da, når det viste seg at noen hadde fått trykket opp mengder av plakater og bannere som forfektet fellessykehus? Skulle vi snudd og gått hjem, eller tilbake til jobb, igjen? Ja, i ettertid lurer jeg på om vi kanskje skulle gjort det. Men samtidig hadde jo det spolert demonstrasjonen for å beholde nødvendige funksjoner i Kristiansund.

10 000 nordmøringer ville ikke møtt opp for å demonstrere for fellessykehus. Oppmøtet var for å beholde sykehuset i Kristiansund. Jeg vet det. Jeg var til stede. Jeg kjenner mange andre som var til stede. Men jeg har ennå ikke møtt noen som har vedkjent seg at de visste på forhånd at de skulle bli møtt med plakater som  forkynte at 60 000 nordmøringer ønsket fellessykehus på Krifast.

De som sto bak kuppet av denne demonstrasjonen har mye å stå til ansvar for. Ikke bare ødela de demonstrasjonen for å beholde sykehuset i Kristiansund for alle de 10 000 oppmøtte, men de fikk det til å se ut som om «hele Nordmøre» ville ha fellessykehus, noe som siden da har blitt brukt imot oss. «Hele Nordmøre» ville aldri ha fellessykehus. Men vi ville ha et anstendig tilbud innenfor rekkevidde, i likhet med det som andre innbyggere i landet også bør ha. Vi ville beholde akutt og føde, og selvfølgelig ville vi også beholde barneavdelingen når det senere ble et tema. Men i 2010 var det akutt og føde som sto på spill.

Dette er ikke slutten. Det er ikke en gang begynnelsen på slutten. Men det er kanskje slutten på begynnelsen. Med dette sitatet av Winston Churchill minner jeg om at stortingsvalget nærmer seg. Igjen er det viktig at vi holder fast ved det som er riktig, og ikke bøyer av for urett. Ved stortingsvalget 2017 er det viktig at vi som mener at befolkningen skal ha likeverdig tilgang til spesialisthelsetjenesten ikke stemmer på de partiene som går inn for å at Nordmøre skal klare seg uten akutt-, føde- og barneavdeling.

Som Winston Churchill også er kjent for å ha sagt: Noen skifter parti for sine prinsippers skyld. Andre skifter prinsipper for sitt partis skyld. Denne gangen er det viktigere enn noen gang å holde på prinsippene.