Rådmannen «tar en Trump»

Stig Ohrvik

«I krig er sannheten det første offeret.»

Sitatet kan føres tilbake til den greske dikteren Aischylos (526-456 f.Kr.), som brukte sitatet i sitt skuespill «Perserne», basert på sine egne opplevelser som soldat blant annet i slaget ved Salamis i 480 f.Kr. Knapt 500 år senere dannet en bevisst desinformasjonskampanje iscenesatt av Gaius Octavius, senere kjent som keiser Augustus, grunnlaget for Pax Romana, den romerske freden.

Senere har ethvert regime med større respekt for seg selv enn godt er, gjort aktivt bruk av et mer eller mindre velsmurt propagandamaskineri med tanke på å vinne verdenssamfunnets sympati. Slik bruk av propaganda er blant annet veldokumentert i begge verdenskrigene.

I vår tid er kunsten å fremstille nyheter slik publikum vil ha dem blitt et eget nisjeprodukt i yttergrensen av hva som kan kalles journalistikk. Først i den såkalte tabloidpressen, senere gjennom såkalte «clickbaits», der nettavisene prøver å få internettbrukerne til å åpne en link ved hjelp av fantasifulle overskrifter som ikke nødvendigvis er imponerende relevant for innholdet.

I amerikansk politikk er forsøk på å vinne et presidentvalg ved bevisst å sverte motstanderen dokumentert så langt tilbake som til 1828. Det var altså ikke Donald Trump som oppdaget «fake news», om noen skulle tro det. Likevel har Trump utvilsomt både øket bruken av begrepet og muligens bruksområdet. Fra å være et grep som er brukt hovedsakelig av makthaverne for å overbevise befolkningen, gjerne i samarbeid med pressen, har Trump gjentatte ganger beskyldt pressen for å formidle såkalte «fake news» når Trump har blitt konfrontert med fakta som det tydeligvis har vært vanskelig å forsvare seg mot.

Rådmann Arne Ingebrigtsen i Kristiansund «tar en Trump» når han imøtegår reelle bekymringer i befolkningen ved å karakterisere dem som «fake news». Men her står han ikke overfor et politisk maskineri, en verdensmakt eller en fri og uavhengig presse. Det er befolkningen på Nordmøre han beskylder for å fare med «fake news». Og det synes jeg ikke kan få lov til å stå aldeles uimotsagt.

Sist jeg tillot meg å mene noe offentlig om den øverste administrative ledelsen i Kristiansund kom en annen rådmann ilende til for å forsvare rådmannens rolle som saksbehandler. Men det er nettopp når grensene mellom saksbehandling og politikk blir ulne det er behov for å si fra, – så her er det åpenbart behov for å ta en for laget igjen. At både embedsverket og etablerte politikere tar grep for å beskytte seg mot kritikk fra befolkningen er et tydelig tegn på befolkningen må være på vakt.

For når rådmannen i Kristiansund bruker sin rolle til å bagatellisere skjevfordelingen mellom fogderiene i stedet for å argumentere for bedre fordeling, så er det ikke utelukkende saksbehandling som bedrives. Det er politikk. Det er et sammensurium av kommunepolitikk, fylkespolitikk og rikspolitikk. Og ikke bare er det politikk, det er akkurat det som befolkningen beskyldes for å bedrive. Det er fake news i ordets rette forstand, brukt av makteliten i et forsøk på å snu opinionen i befolkningen.

Hele omlandet har nytte av et sterkt regionsenter, så det er selvfølgelig utelukkende gledelig at Kristiansund kommune ikke bare er ute av Robek, men på topp i kommunekompasset og foran både Ålesund og Molde i kommunebarometeret.

Det er selvfølgelig også gledelig at elevene i grunnskolen i Kristiansund gjør det bra. Det er bra at vi har fagskoleutdanning i Kristiansund, og det er for all del bra at det finnes desentralisert høyskoleutdanning på Løkkemyra.

Men ikke noe av dette rettferdiggjør at den eneste utdanningen på høyskolenivå som finner sted på Nordmøre fortsatt er desentralisert utdanning som ivaretas av institusjoner som er lokalisert andre steder.

Når rådmannen sier at 70 nye statlige arbeidsplasser kompenserer tapet av politimesteren, så er det økonomen som snakker. Det er helt sikkert riktig, økonomisk sett. Men for befolkningen på Nordmøre er det ikke bare skatteinntektene til Kristiansund kommune, men nærheten til ordensmakten og tryggheten i det daglige som betyr noe.

På samme måte som rådmannen behendig unngår å nevne vedtaket om plassering av det såkalte «fellessykehuset» i Molde når han altså benekter at vi taper mot de andre fogderiene. Jeg regner med at helseinnovasjonssenter og DMS skal veie opp for de tapte arbeidsplassene ved sykehuset, men igjen er det tryggheten og sikkerheten i det daglige som betyr noe for innbyggerne. Det er ikke «fake news». Det er reelt.

Jeg er udelt enig med rådmannen i at det er behov for å snakke opp både Kristiansund og Nordmøre, og med god grunn. Men skal vi gjøre det må vi snakke opp det som det er grunn til å snakke opp, samtidig som vi fortsetter å arbeide målrettet for å endre de utfordringene vi har.

De alvorligste utfordringene forsvinner ikke ved å benekte dem, og heller ikke ved å fremstille dem som «fake news».