Vedums to hester

Stig Ohrvik

Motstanden mot sentralisering har fremstått som et av Senterpartiets mest grunnleggende prinsipper, og denne motstanden er sannsynligvis den viktigste grunnen til at partiet har gått så kraftig frem på meningsmålingene i en tid hvor de fleste andre partiene fortsatt er rammet av sentraliseringssyken.

Spesielt har motstanden mot å legge ned lokalsykehus og lokalsykehusfunksjoner fremstått som en sak som Senterpartiet har vært alene om. Hvor sterk denne motstanden egentlig har vært har det nok vært delte oppfatninger om, helt siden Liv Signe Navarsetes berømte utbrudd i Nordfjordeid i 2011.

Enn så lenge har store deler av befolkningen satt sin lit til Senterpartiets høyt respekterte helsepolitikere Kjersti Toppe og Per Olaf Lundteigen. Toppe og Lundteigen har tilsynelatende stått fast på eget partiprogram, og støttet lokalsykehusene rundt omkring i landet.

Med Trygve Slagsvold Vedums nylige utspill i Møre og Romsdal ser det dessverre ut til at dette bare er et kalkulert og velregissert skuespill. I Møre og Romsdal har Senterpartiet finregnet på stemmepotensialet i de ulike fogderiene, og funnet ut at det kan koste for mye å stå alt for støtt på partiprogrammet. Dermed bryter Vedum lett partiets eget partiprogram, og går for nedleggelse av to velfungerende lokalsykehus i Kristiansund og Molde, og går i stedet for et nytt, men vesentlig nedskalert sykehus i Molde. (For innbyggere på Smøla på Nordmøre innebærer det en avstand til nærmeste sykehus som tilsvarer avstanden mellom Ullevål og Göteborg).

Møre og Romsdal er spesielt. Dette oppkonstruerte fylket som er sammensatt av tre ulike fogderi med steile motsetninger er av mange beskrevet som et Norge i miniatyr med sine fantastiske fjell og fjorder, men det er ikke uten et visst alvor det samme fylket stadig oftere også har blitt beskrevet som Norges svar på Balkan. Det er kanskje ikke så rart at Vedum toer sine hender og helst ikke vil ta i dette fylket med ildtang. Men så er spørsmålet som har betydning langt utenfor fylkets grenser: Er det egentlig Møre og Romsdal som er i en særstilling, eller er det bare et symptom på de etablerte partienes indre logikk som gradvis kommer til syne?

At partilederen går ut og fronter et syn som strider imot både eget partiprogram og partiets viktigste stemmesankere ser jo mildt sagt merkelig ut knapt tre måneder før stortingsvalget. Men kanskje er det ikke en uheldig glipp vi er vitne til i Møre og Romsdal. Kanskje er ikke dette en tabbe som følge av at partitoppene ikke har snakket nok sammen. Kanskje er dette tvert imot en kalkulert strategi for å fange opp velgere med ulikt ståsted. Kanskje er det ikke bare et velregissert skuespill, men bevisst manipulasjon av velgernes gunst vi ser at Senterpartiet forsøker seg på.

Vi vet fra før at de politiske skillelinjene er stadig vanskeligere å få øye på. Det er knapt mulig å se forskjell på sykehuspolitikken til Høyre og sykehuspolitikken til Arbeiderpartiet. Så var det da også Høyre, Frp og Arbeiderpartiet som sammen dannet flertall for foretaksmodellen. Og i dette politiske landskapet er det Senterpartiet har skapt seg et mulighetsrom for å fiske stemmer fra alle som er opprørte over at de tre store gradvis legger ned spesialisthelsetjenesten som møysommelig er bygget opp over tid.

Men så viser det seg altså at heller ikke Senterpartiet er ensidig opptatt av å ivareta distriktenes interesser når den politiske kostnaden blir for høy. Det Senterpartiets sterke leder prøver seg på, er å ri to hester på en gang.

Da bør han passe godt på at han selv vet hvilken hest han sitter på. For øyeblikket ser det ikke ut til at han rir den hesten han saler.