Bønder, byfolk og utenrikspolitikk

Hvem er det egentlig som har skylda for alt som er galt på Nordmøre? Romsdalingene? Sunnmøringene? Trønderne? Donald Trump?

Stig Ohrvik

Vi som påpeker mangler og skjevheter på Nordmøre blir ofte møtt med at vi bare syter og klager og bare har oss selv å takke. Sykehuset ble gamblet bort, høyskole ville vi ikke ha. Politimesteren? Dårlig politisk håndverk. Manglende alliansebygging. For dårlige argumenter. Barneavdeling? Nei, vi må jo ikke bare tenke på oss selv. Vi må jo forstå at neonatalavdelingen i Ålesund er mye viktigere enn en fungerende barneavdeling i Kristiansund.

Antyder vi at vi kunne tenkt oss å se om elendigheten er like stor i et annet fylke, blir vi fortalt at det var trønderne som tok fra oss sykehuset vårt. Der er det ihvertfall ikke noe å hente. Fylkesadministrasjonen skal jo være i Trondheim, og fylkesmannen i Steinkjer. Det må da være mye bedre for oss å ha fylkesadministrasjonen i Molde? Vi på Nordmøre vet jo ikke vårt eget beste, stakkar. Dårlige veier? Nei, det er jo Nordmøre som får mest til å vedlikeholde gamle grusveier.

Man kan nok diskutere frem og tilbake ganske lenge hva som er reelt og hva som er alternative fakta her. Og dessverre er det nettopp det vi bruker tid og ressurser på. Vi bruker tid og ressurser på å rettferdiggjøre at vi skal ha de samme godene fra samfunnet som andre skal ha. Vi bruker tid og ressurser på å argumentere for at vi skal ha det samme tjenestetilbudet, de samme velferdstjenestene, det samme spesialisthelsetjenestetilbudet og de samme rammevilkårene for vekst og utvikling som andre. Hver gang noen tar på seg rollen som snill onkel og prøver å forklare oss hvorfor vi har stelt oss slik at vi taper gang på gang og selvfølgelig ikke kan få alt vi peker på, så bruker vi tid og ressurser på å argumentere, i stedet for å gjøre det eneste riktige når fremmede som vil oss vondt prøver å fremstå som snill onkel: Å sparke til skikkelig der det kjennes.

Ved fylkestingsvalget i 2015 sparket Nordmøre til så det kjentes. Ved stortingsvalget i 2017 har vi mulighet til å sparke enda hardere. Men da er det viktig at vi ikke bare sparker hardt, men at vi sparker presist. For det ballspillet som er mest utbredt på Nordmøre, er dessverre det vi på barneskolen kalte «alle mot alle». Indre mot ytre. Nord mot sør. By mot land. Ja, særlig det siste, kanskje. For en sindig nordmøring fra landet er det ikke noe som slår det å erte på seg en illsint kristiansunder med antatt sydlandske gener.

For forholdet har ikke alltid vært det beste mellom by og land. Jeg husker med skrekkblandet fryd historien om kristiansunderen som var på bygdafest på Bremsnes, og i pausen klatret opp på scenen og spurte om det var noen bønder som hadde lyst til å slåss. Det var det selvfølgelig.

Det tar tid å erte opp en nordmøring, men når det først er gjort går det ikke over med det første. Ikke på de nærmeste 40 – 50 årene, ihvertfall.

En utstrakt hånd fra Kristiansund blir fortsatt møtt med skepsis på store deler av Nordmøre. Kristiansund har historisk sett hatt problemer med å arbeide på lag med omlandet, og holdningene fra byen har bidratt til å polarisere forholdet mellom by og land. Dette er dessverre noe som sitter i. Det blir sagt at velgernes hukommelse er kort, men så snart vi møter en utstrakt hånd fra Kristiansund husker vi den gamle historien om at alt utenfor Omsundbrua er utenrikspolitikk. Det tar tid å erte opp en nordmøring, men når det først er gjort går det ikke over med det første. Ikke på de nærmeste 40 – 50 årene, ihvertfall.

Men hvis vi tenker oss om, så vet vi at det er enda lenger fra Bremsnes til Hjelset enn det er fra Kristiansund til Hjelset. Å miste barneavdeling, fødeavdeling og traumeenhet i Kristiansund er enda mer kritisk for akutt syke og alvorlig skadde pasienter på resten av Nordmøre, enn det er i Kristiansund. På samme måte er det et stort problem for hele Nordmøre at Nordmøre mangler høyere utdanning, at linjer i videregående skole blir lagt ned, og at viktige samferdselsprosjekt blir skjøvet ut i tid til fordel for andre deler av fylket.

Det er faktisk slik at vi har felles interesser på Nordmøre. Og ved stortingsvalget i 2017 har vi en unik anledning til å få inn en representant på stortinget som snakker med en klar og tydelig stemme for Nordmøre. Resultatet ved fylkestingsvalget i 2015 viser at det er mulig. Men for at det skal være gjennomførbart er det viktig at alle sparker ballen mot samme mål.

Det holder ikke å stemme på et parti som vil beholde lokalsykehusene, men som ikke kan bekrefte at det også gjelder Nordmøre. Det holder ikke å stemme på et parti som er for at kommunene skal få bestemme selv i kommune- og regionreformen, hvis det ikke gjelder de kommunene på Nordmøre som vil bli en del av det nye Trøndelag. Det holder ikke å stemme på et parti som sier de vil satse på samferdsel, men som vil legge E39 i en omvei for å komme innom Molde. Det holder ikke å stemme på et parti med en nordmøring på kampplass, som ikke er villig til å kjempe for Nordmøre. Det holder ikke å stemme på et parti som har all verdens gode intensjoner alle andre steder enn på Nordmøre.

Og vær så snill. Spar meg for flere varianter av at vi «bare» er fornærmet pga sykehuset. Vi er ikke fornærmet. Vi er forbannet, og det med rette. Likeverdig tilgang til spesialisthelsetjenesten er nedfelt i loven, og den gjelder på Nordmøre også.

Det er nå vi har muligheten. Hvis vi ikke bruker den nå, må vi skylde på oss selv.