En historie om to byer

 

Jeg vil derfor komme med en oppfordring til byens politikere og næringstopper: Legg til rette for at breddekulturen kan etablere seg og eksistere i sentrum. Levelige og lave leiepriser, i fullverdige lokaler, er et minimum å kreve av kommunen når det kommer til bylivets fremtid.

 

Leipzig

Eirik Juul Jørgensen
leder
Året 2014 var året jeg lærte meg tysk, knyttet bekjentskaper med folk fra alle klodens hjørner og forelsket meg i den øst-tyske byen Leipzig. Byen, som ligger i krysningspunktet mellom de gamle handelsrutene Via Regia og Via Imperii, har ikke bare en rik historie basert på handel. I 1409 fikk byen eget universitet, som startet utviklingen av byen som sentrum for tysk lovgivning og forlagsvirksomhet, noe som igjen resulterte i at høyesterett og det tyske nasjonalbiblioteket ble lokalisert til byen. I 1813 sto det som skulle bli det største slaget i Europa frem til første verdenskrig like utenfor bysentrum av Leipzig. Dette skulle bli slutten på Napoleons makt i Tyskland, og til slutt sende ham til sitt første eksil, på Elba. I oktober 1989 startet det som ble kjent som Montagsdemonstration, en ukentlig fredelig demonstrasjon mot DDR-regimet. Fra første uke med et par hundre deltakere under mandagsbønnen i Nikolaikirche økte tallene til 70.000 mennesker 9. oktober. De to påfølgende ukene demonstrerte henholdsvis 120.000 og 320.000 mot det udemokratiske regimet. Wir sind das Volk! ropte Leipzigerne og det runget så høyt i hovedkvarteret til kommunistpartiet at generalsekretær Erich Honecker ble kastet. Folket knuste overmakten.

Kristiansund

Det er unektelig store forskjeller på norske og tyske byer, med tanke på innbyggertall, kultur og næringsliv, men jeg klarer likevel ikke å unngå å trekke paralleller mellom mine to yndlingsbyer. Kristiansund med sin stolte historie som handelssted for fisk, helt fra 1100-tallet med tørrfisk produsert på Grip, til klippfisken som kom med nederlenderen Jappe Ippe og virkelig tok av med skotten John Ramsay. Der Leipzig har sin Völkerslachtdenkmal, har Kristiansund Bautaen og kanonene på Innlandet, begge minnesmerker for hendelser under Napoleonskrigene. Under andre verdenskrig led begge byene samme skjebne, og ble sønderbombet. Når det kommer til demonstrasjonskultur er det i disse dager ikke vanskelig å trekke paralleller. Selv om omfanget og saken er på et helt annet nivå enn i DDR anno 1989-90, er det fortsatt folket mot den udemokratiske overmakten, denne gang i form av helseforetakene. Utfallet her er ikke gitt ennå, men det vi må huske på i kampen, er lærdommen vi kan hente fra Leipzig. Det går an å seire mot selv de mektigste regimer.

Kultur

Grunnen til at jeg satte meg ned og skrev dette var i utgangspunktet å vise hvordan Tysklands Klein-Paris klarte å snu fortvilelse og nedleggelse, nærmest halvering av folketallet under DDR-perioden, til å bli kjent som «Hypezig», en by som virkelig har tatt opp kampen med Berlin som Tysklands kulturhovedstad. Byen har gjennom all tid vært en stor produsent av flinke musikere, diktere og kulturpersonligheter, men etter murens fall skjedde det store endringer i byen. Tungindustrien måtte gi tapt for privatiseringen, kulldriften hadde lenge vært døende og plutselig sto enorme lokaler tomme. Den 10 mål store bomullsfabrikken som ble lagt ned, er i dag omgjort til et kunstnerkollektiv med alt fra barer, gallerier, konsertscener, til sykkelbutikker. I bydelen Südvorstadt bor byens «hipstere», og bygningsmassen er farget av grafitti som faktisk er kunstverk i seg selv. Det finnes sykkelvei og stier over alt, til og med de gamle kullgruvene er fylt igjen med vann, for å skape enorme innsjøer. Byen har rett og slett lagt til rette for et levende kultur- og byliv, og blitt et av Europas hovedseter for kultur.

Nå er Kristiansund inne i en fase hvor fremtidsutsiktene er preget av en nedgang i oljeprisen, som byens hovednæring er basert på. Samtidig er det stadige rapporter om hvor «dødt» sentrum er blitt. Jeg vil derfor komme med en oppfordring til byens politikere og næringstopper: Legg til rette for at breddekulturen kan etablere seg og eksistere i sentrum. Levelige og lave leiepriser, i fullverdige lokaler, er et minimum å kreve av kommunen når det kommer til bylivets fremtid. Nå har endelig byens kulturliv klart å organisere seg i Kristiansund og Omegn Scene- og Kulturforum (KOSK), en slagkraftig organisasjon med dyktige folk bak roret. Får KOSK realisert drømmen om ei scene og øvelseslokaler for breddekulturen, med daglig drift av pub og café, vil Kristiansund igjen få det levende sentrum byen fortjener.

Det er som sagt store forskjeller mellom Tyskland og Norge, men jeg har forhåpentligvis klart å vise hvor like vi også kan være. Dette handler om vilje; realiseringen av et breddekulturtilbud i sentrum vil koste en brøkdel av regningen som kommer når byens kulturtilbud forsvinner. Det er ingenting som kan stoppe oss om vi står sammen for fremtiden, sammen for byen, og sammen for Nordmøre.